ttt

Vågsbygd kirke 50 årBryllup - før og nå

Menighetsbladets utskremte medarbeider fikk denne gangen oppdraget å skrive om hvordan bryllup i Vågsbygd kirke var i 1967 kontra i år, femti år senere.

Bryllup 1967

Å finne et brudepar anno 1967 som fremdeles lever og har helsa, er lykkelig gift og villig til å stille opp i menighetsbladet, viste seg ganske utfordrende.  Men Gerd og Bjørn Berge, bosatt i Einerstien i Voiebyen, tok villig imot meg. Dette spreke ekteparet sto midt i oppussing av stua da jeg kom på døra, og viste villig fram bilder og film fra bryllupsdagen.

- Vi giftet oss i Vågsbygd kirke lille nyttårsaften i -67, forteller Bjørn, som opprinnelig er fra Berge på Flekkerøy.

- Jeg er døpt og konfirmert i Oddernes, men så var det jo kommet kirke i Vågsbygd og da var det der det var ledig hadde jeg nær sagt. Nå hører vi jo til Voie kirke, som er kommet i ettertid. Paret ble viet av sokneprest Tormod Gilje.

- Jeg var til sjøs den ganga, kom hjem lille julaften, og så giftet vi oss lille nyttårsaften. Andre januar så dro jeg ut på sjøen igjen. Vi rakk ikke noe bryllupsreise, den måtte vi ta siden. Fra bryllupet husker jeg heller ikke så mye, var nok litt slått ut den dagen tror jeg, ler han.

- Jeg husker heller ikke så mange detaljer fra vielsen, men jeg var veldig nervøs for noen blomster, forteller Gerd, som er oppvokst på Konsmo, og flyttet til byen syv år gammel.

- Ho var fryktelig nervøs for om brudebuketten skulle komme på tida, fortsetter Bjørn. - Den var forsinka, men de hadde ringt og sagt fra at de skulle rekke det, en beskjed ikke bruden hadde fått, så ho var nok litt «på tuppan». Paret ble sammen da Gerd var 16 og Bjørn 20, og de gifta seg fire år senere. De har fått to jenter i -68 og -70. De har også et barnebarn på ni som de hjelper mye til med. Paret viser film tatt av Bjørns onkel, med klipp fra vielsen, festmiddag, gavebord, dans, taler og underholdning.

- Det var fint vær den dagen, husker ikke om det var spesielt kaldt eller sånn. Vi hadde rundt 30 gjester, mest familie og noen venner, og spiste middag på Vertshuset etter kirka. Etter middagen var det fest i foreldrehjemmet, forteller Bjørn.

- Det var nok et ganske tradisjonelt bryllup på den tiden, tror jeg. Før i tiden var det mer underholdning i bryllup, med sketsjer og utkledning, det er det ikke nå lenger, sier Bjørn og smiler. Filmen viser gitarspilling, en sketsj med knivsliping, og brudgommens far Arnold Berge som taler.

- De pleide å spørre: «Åssen ædde, har du no på tapetet?» så derfor skrev han likegodt hele talen på tapet. Det tapetet med talen fra svigerfar har jeg spart på, den ligger i skapet, ler Gerd.

Gullbryllupet skal de la forbigå i stillhet, forteller Gerd. Mon tro om det går etter denne artikkelen? Jeg avslutter besøket hos ekteparet Berge med å spørre om de har noe tips og råd til andre par.

- Det er en ting, som høres enkelt ut, men som sikkert er veldig vanskelig. De blir jo av og til noe kiving og krangling, spesielt til å begynne med, sier Bjørn. - Det må det være! skyter Gerd inn og ler.

- Men hvis ikke du legger deg til å sove som uvenn, så tror jeg du er sikra et langt ekteskap, avslutter Bjørn.

Bryllup 2017

Etter et hyggelig besøk hos Berge, bærer ferden videre til Hundebakken. Denne sommeren har vår egen kapellan, Mia Ottersen, giftet seg med Øyvind Markussen i kirka vår, og da blir det jo obligatorisk å snakke med dem om bryllup anno 2017.

- Vi giftet oss 3. juni, etter å ha vært sammen siden mars i fjor, forteller Mia. Det var litt fram og tilbake med hvor de skulle ha vielsen. Mia er opprinnelig fra Oslo, og Vestre Aker er kirka hun vokste opp i, med både far og bestefar som prester. Øyvind er fra Søgne, men har bodd så lenge i Kristiansand at det ikke var naturlig for ham å gifte seg i kirka der.

- Da Øyvind spurte om ikke vi skulle vies i Vågsbygd, falt liksom alt på plass. Vi vil jo gifte oss der miljøet vårt nå er, og vies av Nils Terje (Andersen, soknepresten, journ. anm.) som vi begge kjenner godt.

- Bjørn (organisten) kom med ulike forslag til utgangsmarsj, jeg har jo hørt de vanlige ca. 100 ganger, sier Mia, - så det var fint å få anbefalinger om andre fra en profesjonell. Han foreslo Grand Choeur Dialogue, Gigout. Vi ønsket oss Brudemarsj fra Øre av Henning Sommerro som inngangsmarsj, for jeg bodde noen år i prestegården på Øre fordi faren min jobbet der, og det var der vi bodde da foreldrene mine skilte seg. Det var derfor litt rart kanskje å velge den, men da mammas reaksjon var: «Nå tar du jo kjærligheten tilbake!» falt det helt naturlig.

- Nils Terje begynte talen med å snakke om å gifte seg på jobben, og hvor trist det ville vært om vi skulle gifte oss på min jobb, som ville blitt i ei vann- og avløpsgrøft, ler Øyvind, - så det var jo godt det var Mia som giftet seg på jobben! Mia og Øyvind møttes på nettsiden match.com. De avtalte treff utenfor en restaurant i Markens. Øyvind sto klar og ventet, og da Mia kom bort til han så han på henne og sa: «Jammen dette var jo fint!» og siden har det vært de to, noe Nils Terje tok opp i talen med før han snakket om nåde. Det som er kanskje mer vanlig nå enn før i tiden, er å ha musikkinnslag i tillegg til salmer under vielsen. Mia hadde utfordret venn og sektorleder for musikk i kirka, Kjell Åge Stoveland, til å spille for dem. De ble et storband på åtte stykker fra menigheten, som spilte John Legends «Stay with you» (oversatt til norsk av menighetspedagogen vår, Siv Elise Øya) og Jonas Fjelds «Nerven i min sang».

- Vi hadde nok et ganske tradisjonelt bryllup, forteller Mia, - og siden vi hadde mange tilreisende blant de over 90 gjestene, var det greit å være på et hotell hvor gjestene kunne overnatte. Dermed hadde vi også felles frokost med mange av gjestene neste dag, noe som var ekstra hyggelig.

- Bryllupsdagen var fin, men det går veldig fort, og det fineste er jo å være gift, fortsetter Mia.

- Ja, nå har det roet seg litt, det var stressende i sommer da vi skulle selge leiligheter og flytte sammen, men nå som vi har kommet i orden, har vi det veldig godt, forteller Øyvind. Jeg spør til slutt om de har noen tanker om hvordan de skal klare å holde sammen resten av livet. Et ordtak, bibelord eller lignende som et slags ekteskapsmotto.

- Det må være at vi alltid skal prate sammen, sier Øyvind. - Ja, Ingenting skal være usagt, fortsetter Mia. Vi skal «fange de små revene» som det står i Høysangen. Vi skal ta bagatellene før det blir store.

Del