Gudstjenestepalten: I denne spalten skriver vi om ulike deler av gudstjenesten.

En gudstjeneste forsøker å sette i scene et møte mellom menneske og Gud. Det finnes heldigvis mange måter å forestille seg dette på. Det kan jo tenkes som en samtale. Mennesker henvender seg til Gud, og Gud snakker til gudstjenestedeltakerne. Syndsbekjennelsen og Kyrie er replikker fra oss. Innledningen i gudstjenesten er tenkt som en etappe der vi som kommer, stiller oss inn på et møte med Gud. Kirkeklokkene har invitert oss. Preludiet og inngangssalmen er åpningen som understreker at vi er kommet til en gudstjeneste.

Første del av gudstjenesten legger til rette for at vi skal innta en holdning, en passende holdning. Som i andre religioner tenker en i kristendommen at det er stor avstand mellom Gud og mennesker. Det passer seg for et menneske overfor Gud å oppfatte seg som en synder, eller som at en ikke er verdig til å nærme seg Gud. Syndsbekjennelsen og Kyrie skal gi oss den holdningen. Noen mener kanskje at det er en kjip åpning; vi skal jekkes ned. I syndsbekjennelsen som ble brukt i alle kirker bare for noen få år siden, tiltalte vi Gud som hellig, og vi presenterte oss som syndige: ”Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte ...”. Formuleringene er endret i den versjonen vi oftere bruker nå:

”Gud, du kjenner og elsker oss alle. Vi har gjort deg imot. Vi har glemt deg og det du vil vi skal gjøre. Vi har tenkt mer på oss selv enn på andre. Tilgi oss for Jesu skyld.”

Formuleringene er kanskje blitt mer gjenkjennelige, de er kanskje lettere å identifisere seg med. Fremdeles hjelper ordene oss å innta en holdning som mennesker som trenger Guds nåde. Vi kommer til gudstjeneste for å motta Guds nåde. Nils Terje Andersen sa i prekenen i gudstjenesten 5. mars, at syndsbekjennelsen er en anledning til å være ærlig. Og det betyr vel at hver enkelt av oss kan være ærlig og knytte egne tanker og erfaringer til ordene i syndsbekjennelsen.

Flere av gudstjenesteleddene er inspirert av bibeltekster. Syndsbekjennelsen henter opp en stemning fra profeten Jesaja kap. 6. Teksten er formulert noen hundreår før Kristus. Forfatteren presenterer en himmelsk gudstjeneste for oss lesere. Vi ledes inn i profetens visjon. Profeten ser inn i templet og erfarer noe som en vanligvis ikke ser. Han ser Herren Gud sitte opphøyd på en trone. Kongekappen fyller templet. Profeten ser og hører et hoff av tjenere som lovpriser Gud. Han ser seg selv ved dørterskelen til templet. Røstene til serafene som lovpriser er så sterke og dype at dørterskelen rister. Profetens reaksjon er menneskelig: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.» (Jes 6,5)

Jeg regner med at ingen i Jerusalem noen gang virkelig hadde sett det som beskrives i teksten. Det er en litterær tekst som trigger forestillingsevnen hos leserne. De som kom til templet og som så og hørte en gudstjeneste, kunne forestille seg Guds nærvær i templet. Vi kan gå til en gudstjeneste i Vågsbygd kirke, hilse på folk og sette oss ned uten den store dramatikken. Samtidig kan vi forestille oss at vi møter Gud. Vi kan forestille oss Guds nærvær i kirken.

Jeg håper at en kan gå til gudstjeneste uten at en opplever den store dramatikken hver gang. Men en anelse av dette, en utfordring til å forestille seg Guds nærvær, kan gi en himmel over gudstjenesten, søndagen og hverdagen.

Jesaja-teksten spiller på erfaringer med en konge som sitter på en trone og som undersåttene skjelver av frykt for å møte. Dette er fremmed for oss. Likevel har vi forestillinger om noe hellig, om noe opphøyd, noe vi mangler, noe vi gjerne skulle fått noe av. Innledningen til gudstjenesten vil sette oss i den stemningen.

Det neste leddet, Kyrie, utdyper. Vi ber Herren Gud om det som i et høytidelig gammelt språk heter miskunn. ”Kyrie eleison, ... miskunne deg over oss”. De første ordene: kyrie, eleison, er gresk. ”Kyrie” betyr ”Herre” og ”eleison” betyr noe slikt som ”gi oss nåde”. Også kyrie-leddet er inspirert av en bibeltekst. Det er fortellingen om en blind tigger utenfor Jeriko som hørte at Jesus kom forbi. Han ropte om en gave, eller om hjelp. I Matteus’ versjon av teksten er det to blinde og de roper: eleison, kyrie. I Bibel 2011 er ordene deres gjengitt: «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» (Matt 20,31).