Store kontraster og mange inntrykk i Ecuador

I høstferien var tre fra Vågsbygd menighet på besøk hos Misjonsalliansen i Ecuador for å se misjonsprosjektet vårt med egne øyne. De ble imponert over alt det gode arbeidet som gjøres for å gi fattige i Ecuador nye muligheter.

– Det er utrolig stas, jeg er veldig stolt over at vi støtter et så diakonalt prosjekt. De som jobber i Guayaquil har Jesus som rollemodell, og det lever de virkelig etter – de lever det de tror på, stråler Kathrine Ravnevand. Per Gunnar Pedersen i reisefølget er enig.
– Vi så fantastisk mye godt arbeid for å gjøre menneskers liv bedre. Jeg kjenner stor respekt for Misjonsalliansens arbeid og de som jobber lokalt, og er glad for at vi i Vågsbygd menighet kan bidra på vår måte, forteller han.
Det er snart et halvt år siden menighetsrådet vedtok å sende to fra menigheten på tur til Ecuador. Per Gunnar og Kathrine fikk en annerledes høstferie da de ble med på SørCup sin årlige tur til Misjonsalliansen i Guayaquil. Det samme gjorde Karine Wigh, som fikk kjøpt seg med på en ledig plass i siste liten.

Frykt og utrygghet

Foreløpig er inntrykkene ferske, og innimellom vanskelige å sette ord på. Men Per Gunnar vil gjerne fortelle likevel. Om hvor imponert og stolt han er av det diakonale arbeidet menigheten støtter gjennom misjonsprosjektet. Og om møtet med en annerledes fattigdom enn det han hadde forestilt seg.
– Det gikk så veldig opp for meg hva det innebar for dem å være fattige. Hvordan de blir sett ned på som mennesker, utryggheten de levde i, at de ikke stolte på naboen sin. Alt kjøp og salg skjedde gjennom gitter, og de som hadde klart å bygge seg et hus, levde bak lås og slå. Over alt var det søppel, men menneskene var rene og pene. Det var sterkt å se, forteller han.
Besøkene hjemme hos familiene til SørCup-jentene gjorde mest inntrykk.
– Vi trødde over kloakk for å gå inn i huset, men der hadde de pyntet og stelt flott i stand. Vi møtte stolte og fantastiske folk over alt hvor vi fikk lov å komme på besøk, forteller han.
Hvordan frykten dominerte hverdagen gjorde også sterkt inntrykk på Kathrine.
– Det som slo meg mest var at alle var så vanvittig redde. Det stod langere utenfor skolen, jentene var ikke ute etter skoletid i det hele tatt. Foreldrene var redde for at barna skulle begynne med narkotika og redde for ran. De var redde for alle de ikke kjente, og hadde en generell skepsis til andre. Her hjemme tenker vi at andre vil oss vel, slik var det ikke der. Deres erfaring er at andre ikke vil dem vel. Tenk, de hadde opplevd at lærere solgte narkotika til barna deres, forteller barneskolelæreren engasjert.

Grønt kort i fotball

Turen representantene fra Vågsbygd menighet var med på, ble arrangert av SørCup, som har samarbeidet med Misjonsalliansen i åtte år i prosjektet «Fotball krysser grenser». De bygger fotballbaner og driver foballskole. I tillegg sponses et lag med barn fra Ecuador til å være med på SørCup, og representanter fra klubbene i SørCup og sponsor drar dit på besøk. Programmet på turen inneholdt dermed en del fotball. En stor nasjonal fotballkamp, lokal fotballturnering og vennskapskamp mot jentene som var på Sørlandet i år ga mange inntrykk.
– Det var stor glede, med opptog, prosesjon, fest og jubel. Samtidig var det store kontraster. På den lokale fotballturneringen snudde jeg meg med ryggen til jubelen. Der lå slummen som en verden i sort-hvitt. Det var grått, støvete, mye søppel og steng. En enorm kontrast, der fotballen må være et fantastisk fristed.
Under kampene ble nordmennene kjent med en ny farge kort.
- De delte ut grønt kort for å få barna til å inkludere hverandre, for eksempel hvis spillere, trenere og andre jublet høyt og mye nok etter en scoring. Formålet er å bygge opp under at man skal ha det gøy når man spiller, og det så ut til å fungere. Kanskje noe å overføre til lokale fotballklubber, undrer Per Gunnar og Kathrine.

Lærer å mestre

Misjonsalliansen driver mange ulike tiltak og aktiviteter i de to store slumområder i havnebyen Guayaquil. Blant dem er også rehabiliteringssenter for barn, Centro Creer. Besøket der gjorde sterkt inntrykk på Per Gunnar.
- Midt i slummen var det et veldig flott senter der handicappede barn lærte å mestre hverdag og arbeid sammen med familien sin. Både barn og ansatte stilte opp midt i høstferien sin for at vi skulle få treffe dem. Det er dedikerte mennesker som jobber på slike plasser, det var fantastisk å se, sier han.

Imponerende ildsjeler

Besøk hos andre barne- og ungdomsaktiviteter stod også på programmet, blant annet taekwondo og dans. Kathrine syns det var interessant å oppdage likheter mellom verdensdeler.
– De jobbet mye med å skape positive barne- og ungdomsmiljø for sine barn, akkurat som vi gjør her hjemme. Så var utfordringene annerledes, fordi det handlet mye om forebygging av narkotika. Men det var utrolig tydelig at foreldrene ønsker barna sine det best – og godt å se at det finnes ildsjeler over alt som vil det beste for alle barn, reflekterer hun, og fortsetter:
– Innsatsen til disse ildsjelene var mer imponerende der enn her, fordi de kunne bli truet på livet for eksempel fordi de var fotballtrenere. Sterke krefter ønsket å stoppe arbeidet mot narkotika. En av de kvinnelige trenerne vi møtte fortalte at hun hadde opplevd langere som stod rett utenfor banen. Hun inviterte dem til å bli med og spille, og sa at hvis ikke kunne de gå sin vei. Og langerne forsvant. Vi møtte mange slike sterke enkeltpersoner, og for meg var det kanskje det som gjorde mest inntrykk, sier Kathrine, og kommer med en tydelig utfordring:
– Jeg vil oppfordre alle til å støtte prosjektet, bli faddere og følge @MisjonsalliansenEcuador på Facebook.

Vil du støtte Misjonsalliansens arbeid? Gå inn på www.blifadder.no

Del