Sognepresten 50 årUrolig og avslappa

Sogneprest Nils Terje Andersen fyller femti år. Dagen før bursdagen har Menighetsbladet funnet frem innsettelsesintervjuet og stilt om igjen spørsmålene han fikk da han kom som ny, ung kapellan i 2004. Etter seksten år er han fortsatt like klar på at han vil at alle i Vågsbygd skal komme til kirka! Men forholdet mellom Start og Lillestrøm gidder han ikke snakke så mye om.

Tekst og foto: Bjørg M. Nyjordet

Det er helt på slutten av intervjuet. Sognepresten har lagt ut sine tanker om at gudstjenesten er en øvelse i å være menneske, forklart at det er noe gæernt med hvordan vi bruker ordet «tro» og betont hvor viktig han synes kjernebudskapet i kristendommen er. Spørsmål han også fikk besvare i det aller første intervjuet. Han har glødet på en litt lavmælt måte.

Men nå er tiden kommet til det spørsmålet vi også stilte for 16 år siden:

- En kamp mellom Start og Lillestrøm – hvem vinner?

Det ble klart for menigheten allerede under innsettelsesgudstjenesten i 2004 at Nils Terjes barndomslag Lillestrøm var det eneste gangbare av gult - og svartkledde fotballag. På spørsmålet den gang svarte han med et skuldertrekk «Lillestrøm». Selvfølgelig. Fordi noe annet var utenkelig. Han sa endatil at han håpet Start, det koselige og ufarlige laget fra sør som den gang lå i divisjonen under, skulle rykke opp. I år har de to lagene byttet plass, på grunn av kvalikkampen som omtales som en av fotballnorges mest dramatiske og utrolige kamper noensinne, da Start i løpet av sluttminuttene reduserte Lillestrøms 4-0-ledelse til 4-3, tilstrekkelig til at Start rykket opp på sammenlagtseier.

Nå må han besvare spørsmålet han fnøys av for 16 år siden, hvem vinner?:

- Neste gang vinner garantert Lillestrøm, sier han rolig. - Vi vant for øvrig sist kamp også, men ikke nok.

Han svarer avbalansert. Viser ikke synlig tegn til irritasjon. Menighetsbladet mistenker at han har øvd.

Sogneprest Nils Terje Andersen åpner døra og ønsker ALLE velkommen i kirka.

Mye mer engasjert er han når han snakker om sine visjoner for Vågsbygd menighet. For seksten år siden drømte han om et levende gudstjenesteliv og at kirka skulle bli full! Den visjonen er for så vidt nådd, han har til og med havnet på forsida av Fædrelandsvennen med overskriften «Sørlandets mest populære prest», da Vågsbygd i 2013 var den best besøkte kirken i hele bispedømmet.  Det vil han heller ikke snakke så mye om, det skyldes ikke han, mener han, men at menigheten er mangfoldig og god på inkludering. Og fortsatt er visjonen at ALLE skal finne sin plass i kirka:

- Jeg vil at det skal bli veldig naturlig for mange mennesker som bor i Vågsbygd å gå på gudstjeneste, bli med på Supertorsdag og Vi over 60. At terskelen skal bli helt borte. Vi trenger et høyt tak som rommer budskapet om Gud, og at det er åpent for alle. Det kler det kristne budskapet, sier han, mens han nesten umerkelig sjekker telefonen, for mail, eller meldinger.

- Men hvis man synes gudstjenesten er litt fremmed og kjedelig, hvorfor skal man komme på det?

- For det er en øvelse i å være menneske! Den samler alle slags mennesker, fra 0 til 100 år. Hvor ellers finner man sånne miljø? Det har en egenverdi, sier han engasjert. Fikler litt med snusboksen på bordet mens han fortsetter:

- I gudstjenesten setter vi ord på ting som har med å være menneske å gjøre, ting som er vanskelig. Det er en øvelse i å tilgi, i å dele, i å være takknemlig, i å bry oss om andre.

- Det høres jo helt fantastisk ut!

- Ja, det er det!

- Men det oppleves jo ikke alltid sånn…

­- Det er ikke min skyld! Det er din skyld, og din innstilling!, ler Nils Terje: - Og det kan du gjerne sitere meg på!

Følgesvenner.

Han reiser seg, går hen til søppelbøtta, vipper ut snusen, mens han fortsetter utlegningen om gudstjenesten, og bedyrer at han selv alltid får noe ut av en gudstjeneste, uansett språk eller kvalitet. – Gudstjeneste kan se så innmari dødt ut, men plutselig så får man øye på det lille barnet som går og tenner lys med moren sin, eller den gamle kroken som går til nattverd, eller som jeg la merke til sist; det eldre ekteparet som står og holder hender.

­- Men sjangeren «gudstjeneste» kan jo være en terskel?

- Ja, derfor må vi alltid utvikle oss, for eksempel at vi har kveldsgudstjenesten G2 som har en litt annen form, og snart kommer en tidligere gudstjeneste for barnefamilier. Men vi må ikke bli forbrukerkristne heller. Den «perfekte gudstjenesten» vil du sannsynligvis sitte helt alene i, for den passer bare deg.

Nils Terje retter litt på putene i sofaen i dåpsrommet hvor intervjuet foregår. Ser ut som han skal til å slenge seg i sofaen, men tar seg i det. Så ler han, forteller at han har sovet middag her på sofaen, midt mellom to konfirmanttimer. Så gir han etter og inntar en behagelig stilling.

Faksimile fra innsettelsesintervjuet sommeren 2004.

Av bildet som følger innsettelsesintervjuet er det veldig tydelig at det har gått mange år. Presten har forandret seg noe, i alle fall utenpå. Hvordan er det med menigheten?

- Den har blitt enda større, men det er mye jeg kjenner igjen. Det er en god gudstjenestefeirende menighet, de er gode til å synge. Det jeg synes er sårt, er at mange av de som jeg traff og som har vært viktige, er gått bort. Det er mange jeg savner, og jeg kjenner at jeg har vært her lenge. Så har det blitt en bred menighet. Et stort mangfold mennesker, både slitne og jålete folk, og stor teologisk bredde.

- Har du forandret deg?

- Ja. Jeg har jo vært her siden jeg var 34 til 49 år og 364 dager. Jeg har forandret meg som prest også. Jeg tror fullt og fast på at et kristenliv er å leve i forandring. Våre tanker og bilder slipes mot nye ideer og opplevelser. Fordi Jesus er i går og i dag den samme, må troen vår nettopp ikke være den samme, for troen handler om å oppdage mer og mer av hva Jesus er. Men det er veldig mange ideer som jeg hadde da som jeg har fått videreutvikle, som synet på hvor viktig gudstjenesten er og folkekirketanken. Og at jeg i utgangspunktet tenker at alle vil ha noe med Gud å gjøre.

- At ALLE vil ha noe med Gud å gjøre, kan ikke det være en litt provoserende tanke?

- Jo, men jeg har en ydmykhet i at folk kanskje ikke vil ha noe med den guden jeg formidler å gjøre. Gud er alle tings opphav, alle tings kilde, det som alt det gode kommer fra! Den Gud tror jeg faktisk alle egentlig vil ha noe med å gjøre. Gud åpenbarte seg i Jesus, men så videreformidles dette av meg og andre som begrenset forståelse, erfaringer og ordforråd – og den Gud som vi formidler tror jeg ikke alltid alle vil ha noe med å gjøre. Men hvis jeg klarer å formidle den gode Gud som jeg har møtt i mitt liv, så er det det beste jeg kan gjøre.

Så setter han seg opp i sofaen og utbryter: - Og dette er viktig!  Jeg slapper veldig av med at Gud klarer seg veldig bra. Han har en tiltrekningskraft som har berørt alle kontinenter. Jeg bærer på ingen måte Gud på mine skuldre. Jeg er bare et vitne. I den grad det er viktig for Gud at alle skal tro på han, klarer Gud det selv, med oss som vitner.

- Ønsker du at folk skal tro på Gud?

- Selve ordet «tro» - det er noe gæernt med det ordet! Det har forandret innhold gjennom to tusen år. Jeg tror mange mennesker har noe som er tro, men som de ikke vil kalle tro, for ordet er blitt så kognitivt, som en overbevisning.

- Jeg ønsker at alle skal komme i kirken hver eneste søndag, ønsker at folk skal få lene sitt liv på Gud. Men jeg møter jo veldig mange mennesker som har det helt fint uten. Så det er ikke noe sånn «stakkars dere som ikke tror på Gud», men det er mer et godt håp.

- Siden jeg tror Gud er alle tings opphav, tror jeg alle mennesker har «troen» i seg. Å strekke seg mot livet, er tro. Mot Gud i lovsang. Eller mot naturen. Men også det å strekke seg mot et medmenneske i nød kaller jeg tro! Når jeg møter mennesker som er gode, så er det i min tro og overbevisning at jeg møter Gud. Gud er mye mer virksom enn vi tenker, og når man ser verden på den måten, så ser man mye mer av Gud i verden.

Faksimile Fædrelandsvennen 14.juli 2015.

I løpet av årene Nils Terje har vært kapellan og sokneprest, har han blitt en veldig synlig prest i lokale medier. Et søk i Fædrelandsvennens arkiver gir mer enn femti treff på nyhetssaker. Han har blant annet forsvart kirkeasyl, kritisert prosessen da det ble kjent at den nye biskopen ikke viet fraskilte, og gått hardt ut da NLM dannet nytt trossamfunn.

- Du har blitt en veldig tydelig prest. Hvorfor?

- Jeg er ikke så veldig kirkepolitisk egentlig. Men jeg er opptatt av to ting, som alle disse sakene nok har vært uttrykk for: Det ene er at vi må holde sammen. Da kan jeg bli sur på dem som sår splid i kirken. Da tenker jeg ikke på uenighet, men på det som truer kirkefellesskapet. Det andre som er viktig for meg er at kirken ikke kan tillate seg å ha fokus på grensene, hvem som er utenfor eller innenfor. Vi må ha fokus på kjernebudskapet.

- Og hva er det?

- At Gud kom til vår jord og viste oss gjennom ord og gjerninger hva sann menneskelighet er. Jeg tror Jesus er svaret. Og at det er viktig at vi blir formet av den fantastiske mannen. Men budskapet om Jesus er ikke kunnskap man kan få én gang, så har man den. Noen av de største drittsekkene i verden er jo kristne. Men de har jo ikke skjønt noen ting. Og der er Bibelen knallhard; man kan ha all kunnskap i verden, gjøre spektakulære ting, men hvis man ikke har kjærlighet, har man ikke møtt Gud. Forholdet til Jesus er en relasjon som kan prege oss, men som stadig må fornyes. På den måten er misjonens mål like mye meg som dem som aldri har hørt om Jesus. Vi må stadig fornye relasjonen.

Torvald Ormestad, Mattis Eng og Bjarne Ormestad på banen sammen med sognepresten.

Intervjuet må gå mot slutten. Ikke fordi soknepresten ikke har mer å si. Han kunne snakket lenge om disse tingene, men han skal spille «Rasken» på idrettsbanen. Så ofte de kan, møtes noen kamerater til fotballspill. De kjenner Nils Terje både som prest og kompis, og trekker frem forskjellen: «Han er staere på fotballbanen», sies det, og har evnen til å irritere både motspillere og dommere. Det kan nok staben i kirka kjenne igjen også. De sammenligner han gjerne med den irriterende bedreviteren Christian Kopperud i humorserien Side om side. Men både kamerater og kolleger tegner et bilde av en person som er utpreget sosial, veldig god på relasjoner, dyktig menighetsbygger, og frimodig på vegne av tro og kristendom.

Nils Terje reiser seg, sjekker mobilen på rutine. Legger merke til at Menighetsbladet legger merke til det.

- Nå har du reist deg tre ganger i løpet av intervjuet, sjekka mobilen jevnlig. Du har en sånn…

- Uro! kommer det kontant. – Det kom i «ordskyen» også, smiler Nils Terje og forteller at han fra Menighetsrådet fikk en plakat med beskrivende ord.

- Det er en rastløshet. Den er ikke så mye der når jeg er alene. Men sammen med andre kan jeg ofte føle at jeg blir for mye. Så det er en måte å begrense meg selv på. Hvis jeg føler jeg prater mye, kan jeg distrahere meg selv med å rote med telefonen. Men selvfølgelig, erkjenner han; - av og til er det for å sjekke nyheter eller fotballresultater også.

Så slipper vi han, til fotballbanen, ut blant folk. Hvor han kan få utløp for uroligheten. Ut i verden. Hvor han slapper av i Gud.

Del