Tema: Håp -Ber om hjelp og styrke for de sykeste pasientene
Flere av våre faste kirkegjengere og frivillige i menighetsarbeidet har krevende jobber og står i fronten mot korona-viruset. Menighetsbladet har tatt en prat med en av dem, Elin Mari Skorstad. Hun er «klimaflyktning» fra Namsos, og har jobbet som intensivsykepleier i 18 år. Nå jobber hun ved intensivavdelingen på sykehuset her i byen. Vi har tatt en telefon for å høre hvordan det siste året har vært på jobb og privat for henne.
I begynnelsen var det spennende
-Intensivsykepleie er en spennende jobb, vi må snu oss fort, og jeg lærte mye på kort tid da koronaen kom. I begynnelsen var det spennende, syns jeg. Vi måtte endre rutiner, prøve oss frem for å finne gode løsninger, og vi jobbet veldig annerledes enn vanlig. Med korona kjente jeg litt på redselen for å ikke «få være med» i førstningen. Den følelsen har gått over…
-Hva er annerledes med å jobbe med korona-pasienter?
-Vel, det tar lenger tid før den som står hos pasienten kan få hjelp, fordi vi må ha på alt smittevernsutstyret. Det må gjøres riktig, og tar den tiden det tar. Det er tungt og veldig varmt, isolatene er små rom med mange maskiner, og vi kan ikke lufte når det skal være undertrykk. Så er det en grusom sykdom, jeg kan nesten ikke tenke meg noe verre enn å ikke få puste.
Veldig vondt å se mennesker som ikke får puste
Jeg har hatt noen samtaler med Gud når jeg står der, det er veldig vondt å se når pasienten strever med pusten. Da har jeg hatt behov for hjelp fra «øverste etasje», og har kjent på at nå kan jeg ikke gjøre mer, nå Gud, må du gi hjelp og styrke. Heldigvis har jeg noen utrolig fine kolleger, og vi tar vare på hverandre når det er travelt eller utfordrende på andre måter.
Venner, katten og dagboka holder ensomheten unna
-Og hvordan har du det utenom jobb da?
-Det har også vært utfordrende privat. Å lære seg nye ting i livet, skape nye rutiner i hverdagen. Jeg har ikke hjemmekontor, og ikke barn. Så da alt stoppa opp var det litt deilig, siden det var så hektisk på jobb. Da gikk jeg tur med venninner i skogen, hadde bål og grilling. Jeg har ingen familie her i byen, men jeg har gode venner og en familie som er koronafamilien min. Det har likevel vært litt ensomt. Så jeg har fått meg katt, og begynt å skrive dagbok. Der får jeg ut alt uten filter.
Finner trøst i velsignelsen
-Har du noe bibelord du vil dele med oss, som er til hjelp i denne merkelige tiden?
-Jeg syns velsignelsen er veldig fin. Den henger under lysbryteren på soverommet, så den er det første og siste jeg ser hver dag. Og så trøster jeg meg med Johannes 14,27: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!»