NOTA BENE

Dag Vige forteller: Det var 1968. Opprørsåret. Beatles-feberen var i gang. Vi lærte oss å spille gitar. Etter ungdomsmøtene i kirka satt vi og sang i vilden sky: «Down by the riverside», « I’ve got a hammer», «Kombaya my Lord». Jeg foreslo å starte kor på et allmøte i menighetens ungdomsgruppe.

Styret syntes dette var en god ide og spurte flere om å være dirigent uten å få ja. Jeg gikk i 2. klasse på musikklinjen på Oddernes gymnas. Og ble spurt. Obs! Det var nifst, men når ikke der var noen andre så... Og vi satte i gang: Dag Gilje, Erik Vigstøl Olsen, Karin Punsvik, Anne Kristine Raustøl, Gjertrud Olsen, Øyvind Knudsen, Øyvind Lindseth – og etter hvert Randi Schage og Tor Warp, Øyvind Eidsaa og Randi Olsen.

Det var et styr i begynnelsen. Hvordan skaffe forsterkere, instrumenter? Foreldre stilte opp: Øyvind og Øyvind fikk gitar, men måtte først lære seg å spille. Dag Gilje, sønn av soknepresten, kjøpte slagverk – og øvde i prestegårdens kjeller. Tolerant far, han soknepresten!

Men vi kom i gang. 30-35 ungdommer i begynnelsen. Det var sterk motstand mot det nye ”rocka” uttrykket i kirka. Da vi arrangerte ungdomsgudstjeneste var det en gang organisten nektet bruk av kirkeorgelet når det også skulle brukes slagverk på arrangementet. Biskopen ble orientert og skar igjennom. Nota Benes pianist fikk bruke kirkeorgelet!

Sjokkerende motstand! Vi besøkte Mandal bedehus og samlet stinn brakke en lørdag kveld. Første del av arrangementet var ellevill underholdning, med sketsjer og allsang. Orkesteret hadde egen avdeling, med blant annet en sugende tolkning av ”There is a House in New Orleans”. Men så skjer det: I pausen før møtet skal begynne. Kveldens taler kaller meg inn til samtale. ”Jeg kan ikke holde andakt på dette arrangementet. Dere går den ondes ærend”. Sjokk! Alle i koret ble informert. Vi modererte planlagte lyseffekter. Men møtet ville vi holde, uansett. Vi kjørte i vei. Med ungdom som fortalte om sitt møte med Gud, med et kor som ”glødet”. Vi sang ”Deg være ære” og .... Og tror du ikke taleren dukket opp da det var hans tur til å si noe! Jeg husker ikke hva han talte om, men jeg husker hvor sterkt fellesskapet i koret var, og hvor overbeviste vi var om at det koret presenterte var et viktig budskap om synd, nåde, tilgivelse og aktiv livsutfoldelse.

Det var et sterkt åndelig miljø: På alle øvelser var det andakt, ofte holdt av ungdommene selv. Foran hvert arrangement samlet mange unge seg for å be før arrangementet, der det måtte være mulig. Backstage, på et kjøkken eller i en trappeoppgang. Visjonen om å spre ”evangeliet” til andre var sterk.

Mer enn et kor. Etter hvert ble koret stort. Orkesteret var sentralt. Etter hvert økte besetningen; elgitarer, elbass, slagverk, tre trompeter, tre tromboner, synthesizer og andre solistinstrumenter.

Teknikergjengen utgjorde 8-10 ungdommer. Vi reiste flere turer til Danmark og opptrådte på skoler, kirker og i Legoland. To fulle busser, teknikerbil med 1,5 tonn utstyr. Vi fikk penger av Einar Øgrey til å bygge scene for 90 sangere. Knutsen mekaniske verksted stilte opp og sveiset rammeverket i firkantjern av stål. Tung og diger, men tilførte mye ”showeffekt” når vi opptrådte.

I januar 1971 tok min far, Alf Helge Vige over dirigentstokken siden jeg reiste til Oslo for å studere musikk. Han var ”vikar” i fire år. Og koret vokste videre.

Da jeg kom tilbake til byen hadde Tor Warp ansvar for orkesteret, og han bidro sterkt med å skrive ut noter og arrangere musikken. Koret var nå så populært at det ble ventelister for å kunne bli med. Vi var 120 medlemmer på høsten! Det var akkurat så mange som det var mulig å ”håndtere”.

Nota Bene var mer enn et kor. Den store sjauergjengen hadde ansvar for opprigging av utstyr og kjøre lyd. Det ble også etablert ei diakonigruppe og ei litteraturgruppe som solgte ”gode” bøker. Dramagruppa under ledelse av Ragnhild Nilsen fremførte dramatisk kirkespill.

I 1978 overtok Tor Warp ledelsen av koret. Sammen med Karin reiste jeg til Nepal for å arbeide på den norske skolen i Kathmandu. Tor var et usedvanlig talent, selvlært og dyktig. Han drev koret i flere år med stor suksess. Da vi kom hjem igjen etter tre år i Kathmandu, ville Tor at jeg skulle overta igjen. Men Tor drev koret så godt, at det ville vært helt feil igjen å overta taktstokken.

Etter hvert tok Kjerulf Samuelsen og andre etter han over driften. I løpet av 40 år samlet Nota Bene et stort antall ungdommer i kirka vår. Det har utvilsomt satt preg på mange menneskers liv. Mange ble gode sangere som har gått videre og blitt profesjonelle. Teknikere har gått videre i samme retning i voksen alder. Sterke vennskap har oppstått. Mange har også funnet sin tilkommende i kormiljøet. Og ikke minst har mange funnet livsmening i det å oppleve et gudsforhold som bærer gjennom livets ulike faser.

Kordrift i dag

Menighetsbladet har også snakket med Tor Warp og Brita Jærnes. Tor er beskjeden om sin egen innsats i koret, men han mener dette spesielle koret har hatt stor betydning for å bygge kultur i Vågsbygd menighet langt ut over koret selv. Fra miljøet i Nota Bene vokste det fram unge talenter som videreførte kulturen i nye sammenhenger – og som har gjort at denne dimensjonen i menigheten har vokst seg sterk. Det kan også Brita bekrefte. Tor betegner henne som en av de aller største solosangtalentene i koret, og mange har gjennom hennes innsats fått smaken på korsang. Selv fikk hun inspirasjon til å danne Soul Children-koret i 2010 etter å ha vært på en soul-festival i Oslo. «Dette bare måtte jeg få til i Vågsbygda!» sier hun. Og sammen med Åshild Raustøl fikk hun realisert drømmene sine.

«Soul» er en egen bevegelse med mange av de samme verdiene som preget Nota Bene: den bygger på de tre søylene musikalitet, åndelighet og sosiale verdier. Korene har videreført «arven» fra Nota Bene ved at miljøet i tillegg til sangere også ønsker seg ungdommer med interesse for det tekniske og for å rigge til.

Nota Bene var en institusjon som levde i over 40 år. Men alt har sin tid, og koret gikk ut av tiden etter hvert. Men det blomstrer fremdeles i menigheten! Jentekoret Benedictus er i full vigør med 45 års fartstid. I dag teller dette koret omtrent 35 sangere og ledes av vår eminente kantor Bjørn Odden. Soul Children og Soul Teens er «nykommere» og teller ca. 50 sangere under ledelse av Brita og Åshild. Har du lyst til å bli med i et av menighetens kor kan du finne ut mer om de forskjellige tilbudene med å klikke deg inn på menighetens hjemmeside. Korsang er gøy!