Samle venner og familie til Påskemåltid

Her finner du opplegg og oppskrifter på et påskemåltid

"I påskens måltid møter jeg en kjærlighet for virkeligheten", skriver tidligere sokneprest Nils Terje Andersen. I hans familie er det lang tradisjon for påskemåltid:

De fire skålers fest

Dette er en fortelling for den som ikke har fred i sinnet

Da jeg gikk i femte klasse spilte jeg hovedrollen i skolens dramatisering av Tolstojs julefortelling, om den gamle skomakeren Papa Panov. Aulaen var full, og store mengder med gråpapir og vannmaling hadde gått med til å lage vegger, reoler med sko, vinduer og skodder. Det ble en opplevelse som skulle følge meg lenge. For dette var så utypisk meg. Jeg var sjenert så det holdt, men noe hadde altså fått meg til å hoppe i det. Jeg kan fortsatt kjenne følelsen av å hoppe: nervene, og ikke minst strevet med alt som skulle øves inn. Men så falt skumringen, Papa Panov stengte skoddene for vinduene til skobutikken sin, og så var jeg i gang. «Akk ja, akk ja», sa Papa Panov, og dro i den lange, grå barten sin og ristet så sakte på det gamle hodet sitt. Det bar. Jeg fikk det til. Og dette ble en fortelling som jeg ofte fortalte meg selv i situasjoner da jeg trengte litt tro på meg selv, og mot til å hive meg utpå. Hvis jeg kunne spille Papa Panov, da kunne jeg klare det meste!

En fin kveld mange år senere med gode venner ga meg brått behov for å dele denne fortellingen. De fleste lyttet med anerkjennende smil, men ikke min beste venn og klassekamerat gjennom 12 skoleår. Etter hvert som jeg fortalte ble han stadig mer hektisk i kinnene, før han avbrøt med noe som kunne ligne panikk i stemmen: «Men … men det var jo jeg som spilte den rollen!». Han var helt sikker. Det var i og for seg jeg også, men et par oppringinger bekreftet hans fortelling. Det var han som hadde vært Papa Panov. Jeg hadde bare stått i kulissene og levd meg så til de grader inn i min gode venns rolle at den på et tidspunkt hadde blitt min.

Man skal være nøye på hvem man låner historier av
Noen fortellinger fungerer sånn som Papa Panoven min, mens andre bryter ned. Det tilbys utallige fortellinger om måter å lykkes på i våre dager, men mange av dem forteller mest om hva vi mangler. Sånn var det også før internett. For eksempel lot Jesus fariseerne høre det når deres fortellinger om det gode liv la tunge åk på dem som var tynget fra før.

Men fariseerne fortalte også frigjørende historier. Fortellinger som gjorde rygger rake og ga mennesker mot, tilhørighet og fellesskap. En av dem vet vi at Jesus lånte selv, påskemåltidets fortelling: Hagaddah, en av verdens eldste og mest kjente forskrifter for bordfellesskap, med instrukser om hva som skal spises, på hvilken måte, med velsignelser, sanger, og ikke minst: Fortellingen. Hagaddahen var antageligvis ennå ikke skrevet ned på Jesu tid (de tidligste versjonene er fra 200-tallet). Men de muntlige instruksene og påskemåltidet som en identitetsskapende fortelling levde da Jesus samlet disiplene sine til det siste måltid. Påskemåltidets ritual bindes sammen av fire glass med vin, fire skåler for livet, friheten, velsignelsen og håpet. Underveis smaker man på bittert, salt, søtt, tørt og vått til minne den store historien om utferden av Egypt – og de mindre historiene om eget liv, som jammen også byr på vått og tørt, bittert, salt og søtt.

"Dette er til minne om"
Hver påske, inviterer vi venner og kjente, og noen litt mindre kjente, til et jødisk påskemåltid hjemme i stua. Og i dette tilfellet er jeg meg bevisst at jeg låner fortellingen. Den er jødenes, men jeg gjør den likevel til min. For det er det fortellingen vil: «I alle generasjoner skal hver enkelt regne seg som en av dem som utvandret fra Egypt den gangen,» sier den gamle måltidsfortellingen, idet den minner om frigjøringshelten Moses sine ord: «Den dagen skal du fortelle sønnen din: ’Dette er til minne om det Herren gjorde for meg da jeg dro ut av Egypt’». Dette måltidet som varer til langt ut i natten, gjør alltid stort inntrykk på meg. Hvert eneste år. Jeg gleder meg lenge i forveien, og lever på det i mange dager etter. Dels på grunn av de som sitter rundt bordet, 30 -40 gamle og nye venner, barn, ungdommer og voksne. Men ikke minst på grunn av de gamle ordene. Fortellingen om slavene som begynte å gå, som omsluttet av en sky våget seg ut i det fremmede, og gikk gjennom sjø og ørkenland på vei mot et hjem de ikke kjente. De korte og dype velsignelsene ved hvert glass med vin og ved hver nye smak fra sederfatet. Smaken av livet som det er, av friheten man opplever eller drømmer om, av alt det gode som skjer, og av det store håpet. I løpet av måltidet smaker vi på livet i de friske urtene, som så dyppes i det salte vannet: I tårene, om livet er aldri så traurig, skåles det for livet som det er, og det som er, det velsignes. De bitre urtene til minne både om slaveriet i Egypt og den enkeltes bitre dager. Sødmen også, både i munnen og i minnene om de gode øyeblikkene. Alt dette finnes det et gammelt ritual for, et måltid hvor man smaker på historien om slavenes ferd, og vår egen.

Det er i følge Johannes-evangeliet i løpet av dette måltidet Jesus, kanskje med løftet beger, sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir.» Og nettopp det gjør meg lidenskapelig glad i den jødiske og kristne påskefortellingen. Det er en fortelling for den som ikke har fred i sinnet, eller i familien, i økonomien, på jobben, med helsa, med selvbildet eller framtidsutsikter, en fortelling om en fred midt i livet som det er. Ikke en avstemt sindighet, likegyldighet, eller en meditativ dvaletilstand. Her lokkes man ikke vekk fra hverdagen og inn i en hellig tilstand, her helliges dagene med alle de smakene de byr på. Her smaker vi nettopp på følelsene, på sorg og bitterhet, glede, fordi hagaddahen er en fortelling om en Gud for virkeligheten. Da Jesus tømte måltidets siste beger, dro han ned til Getsemane, og blant oliventrærne der i mørket kjempet han med angsten sin og det intense ønsket han kjente om å slippe det morgendagen ville bringe. Mens datidens store menn møtte sin skjebne med mot og stoisk ro, mens Buddha møtte den med avstemthet, viser særlig det eldste evangeliet, Markus, en Jesus som møter døden med alt annet enn stoisk ro, han kjenner på det hele: Uroen, smerten, sorgen, frykten, men nettopp derfor også kjærligheten. «Fred etterlater jeg dere», sa han, «ett bud etterlater jeg dere» fortsatte han: «Elsk hverandre», det var to sider av samme sak. Hans fred finnes ikke i fravær av lidelse, men i lidenskapen, i kjærligheten. Den smaker både bittert og salt og søtt fordi den vokser opp av jorden og i mennesker som er av jorden.

Bittert, salt, søtt og uendelig
I påskens måltid møter jeg en kjærlighet for virkeligheten, fortalt av en Gud for virkeligheten. Så må det kanskje vin til, og et langt måltid med alle smaker, for at man i en stue i Kristiansand skal kunne skåle for det kristne håpet knyttet til oppstandelsen fra de døde, uten å skulle bli tatt av tvesinnet. Oppstandelse fra de døde er utrolig. Men når påskenatt blir til påskedag gripes jeg likevel av en dyp glede. «Kristus er oppstanden» kunngjør presten i kirken, døden er beseiret. Og jeg kjenner festen kvelden før på kroppen, og at det føles riktig det den ortodokse teologen Olivier Clement skriver: «Den eneste måten å nærme seg mysteriet på er å feire det».