Vennskapsmenigheten vår i Badhair
Det er krevende å komme frem til landsbyen Badhair. Veien dit er dårlig. Støvete i tørketiden og hullete og våt i regntiden. I landsbyen bor det 35 – 40 familier, snaue 150 medlemmer, som sokner til vennskapsmenigheten vår. Folk er fattige og bor i hytter/hus laget av jord og leire. De tilhører minoritetsgruppen santalfolket. Landsbyen ligger ikke langt fra Kristiansands vennskapsby Rajshahi.
Tidligere var norske misjonærer fra Santalmisjonen involvert i menighetsbyggende arbeid i denne delen av Bangladesh. Nå styrer santalene sin kirke selv.
Menigheten i Badhair har eget kirkebygg, men driver også skole, 1. – 5. trinn. Det er også bygget et enkelt forsamlingslokale i landsbyen. Det brukes av barn, unge og voksne, til sang og dans, til ulike kulturarrangementer, menighetsaktiviteter, og til matutdeling til barn.
Bakgrunn
På slutten av 1980-tallet hadde konfirmantene i Vågsbygd aksjon og samlet inn penger til å bygge kirken i Badhair. Kirken ble åpnet i 1990. Det var inspirerende! På samme tid hadde barna på Vågsbygd skole aksjon og samlet inn penger til å bygge skole i landsbyen. De første to klasserommene kom på plass. Også det inspirerende! En landsby med mange som ikke kunne lese og skrive, fikk på plass et fast undervisningstilbud. Og de fikk et enkelt kirkelokale til bruk. Allerede før kirken kom, var mange familier i landsbyen knyttet til den kristne tro. Vågsbygd har også bidratt til å finansiere utdanning av evangelister.
Utover på 90-tallet var det flere besøk fra Vågsbygd til Badhair; både prest, kateket, konfirmanter og medlemmer av menighetsrådet.
Badhair- og Vågsbygd menighet i dag
Menigheten i Badhair er gjennom mange år Vågsbygd menighets vennskapsmenighet.
I Badhair kirke er det ofte forbønn for Vågsbygd menighet. I kirkebønnen på gudstjenestene i Vågsbygd, ber vi for menigheten i Badhair hver søndag
Vågsbygd kirke har kollekt til menigheten i Badhair en gang i året. Hvordan midlene brukes, bestemmes lokalt i landsbyen. Midlene har blitt brukt til mye forskjellig: Etablering av fiskeoppdrett i en stor dam gir mat og inntekter. En har bygget nytt kirketårn og fått laget talerstol. Det serveres te og kjeks når en har bibelgrupper. Og frivillige i menigheten har fått T-skjorte til jul. I koronatiden, har en brukt pengene til å dele ut mat til de aller fattigste, til de som ikke har arbeid å gå til.
Språklige forviklinger
Den er utfordrende for en liten kristen menighet å fungere i et samfunn som er dominert av muslimsk kultur. Morsmålet til barna i landsbyen er santali, men alle må lære seg bengali. Det er et helt annet språk. I dag er seks ulike minoritetsspråk godkjent i Bangladesh, men det er ikke santali. Da får en heller ikke skolebøker av regjeringen til barna.
Det var de norske misjonærene Paul Bodding og Lars Skrefsrud som utformet skriftspråket til santalene, samlet gamle legende og «folkeeventyr», laget ordliste og grammatikk. Og de oversatte Bibelen. Det ble også laget sangbok for den voksende kristne santalkirken. Skrefsrud/Bodding benyttet seg av våre latinsk bokstaver. I dag ønsker muslimene at en skal benytte det indiske alfabetet, uten at språkforskere har utformet noe system for dette. Saken er i dag svært konfliktfylt.
Den evangeliske kirken er nå i gang med å revidere santalenes bibelutgave.
Badhair i det bengalske samfunnet
Bangladesh har de siste 12-14 årene hatt en økning i brutto nasjonalprodukt på 6-8 prosent. Den økonomiske veksten er særlig knyttet til hovedstaden Dhaka og noen av de andre store byene. Badhair ligger i en del av landet som har hatt begrenset nytte av fremgangen. Mange skaffer til livets opphold som dagarbeidere. Om vinteren har mange i landsbyen for lite klær og fryser. Venner i Vågsbygd har ved flere anledninger bidratt til innkjøp av tepper til utdeling.
Mht koronasituasjonen: Språkvansker har gjort det krevende for innbyggerne i Badhair å søke det offentlige om nødhjelp. Meldinger er kommet om at ganske få familier har mottatt offentlig støtte. Venner i Vågsbygd har bidratt til utdeling av mat i Badhair og nabolandsbyen Bilboltha. Per i dag er smittesituasjonen vesentlig redusert, og livet i landsbyen er i fered med å komme tilbake til normalen.
Det er stiftelsen Tabita Foundation som administrerer skolen, sammen med 12 andre landsbyskoler og to klinikker. Leder av stiftelsen, Stephen Soren, har ved tre ulike anledninger besøkt Vågsbygd menighet. Menigheten i Badhair hører til Northern Evangelical Lutheran Church.
Badhair skole og ”Breakfast Room”
Skolen i Badhair får 30 000 NOK i årlig støtte fra Rajshahikomiteen i Kristiansand kommune. Pengene er samlet inn av skoler og barnhager og brukes til å betale lærerlønninger.
Skolen drives godt. Så godt at barn fra nabolandsbyer, med hindu- eller muslimbakgrunn, kommer til skolen. Det settes det stor pris på i Badhair.
Skolen vektlegger å ansette lærere fra nærmiljøet. De kjenner de lokale forholdene godt og har kontakt med barnas familier. Er en elev borte fra skolen, blir foreldrene kontaktet, og en har samtale om hva som kan gjøres for at sønn/datter skal fortsette sin skolegang. Fravær er ofte begrunnet med at en har behov for barnas arbeidskraft.
På skolen blir det undervist i kristendomskunnskap, selv om Bangladesh er dominert av muslimsk kultur. Dersom minst 40 % av elvene hører til en spesiell religion, så er det obligatorisk at det undervises om denne.
Den amerikansk baserte organisasjonen Compassion International gir daglig ett måltid mat til skolebarna i Badhair. For å gjøre det, var det en forutsetning at landsbyen bygget et ”Breakfast Room”. Det hadde landsbyen ikke råd til. Vågsbygd menighetsråd og private i Vågsbygd har bidratt. Landsbyen har fått opp bygningen. Myndighetene har flere ganger stoppet matutdelingen, da det er kommet anklager om at utlendinger har vært og døpt barn. Det er ikke tillatt. Lederne i Badhair sier at det er sladder og løgn fra folk som ikke vil landsbyen vel.
Rajshahi - Kristiansands vennskapsby
I 1971 utspilte det seg en forferdelig borgerkrig i den gang Øst-Pakistan. Krigen resulterte i etablering av nasjonen Bangladesh. Journalist Oddvar Munksgaard og fotograf Trygve Skramstad fra Fædrelandsvennen sendte sterke bilder og beskrivelser av krigens tragiske virkelighet. Avisen satte i gang innsamlingsaksjon i Kristiansand, og det ble bygget barnehospital som del av Christian Mission Hospital i Rajshahi by.
I 1979 vedtok bystyret å inngå samtale med Rajshahi om å bli vennskapsbyer. Det ble opprettet en vennskapskomite i hver by.
Etter vedtak i bystyret gjennomføres det hvert tredje år en Rajshahiaksjon i Kristiansand. 50-60 skoler og barnehager pleier å delta.Neste aksjon skjer i 2024. Flere menigheter bidrar med kollekt, og det arrangeres vennskapsgudstjeneste i domkirken. Flere ganger er musikere fra Rajshahi blitt invitert til Kristiansand. De har holdt konserterer på eldresentra, sykehjem, skoler og i foreninger. Musikere har opptrådt i Vågsbygd kirke ved flere anledninger.
Aktivt menighetsarbeid
En blir en imponert over det gode humøret som preger menneskene i Badhair, selv om folk generelt har lite materielle ressurser. Når gjester fra Kristiansand ankommer landsbyen, står barn stilt opp på begge sider av veien inn til kirka og drysser blomster over hodene på folk. Det er tradisjon å vaske gjestenes føtter og olje dem inn, slik Jesus vasket disiplenes føtter.
Menighetens ledere og lærerne på skolen arbeider systematisk og grundig. Der er både kvinnelige og mannlige lærere på skolen Arbeidet i menigheten styres for det meste av menn. Kvinnene er også aktive i menighetsarbeidet.
Under gudstjenesten i kirka sitter kvinner og menn på hver sin side, på gulvet. Menighetssangen er preget av lokal tradisjon. Harmonium og tabulatrommer akkompagnerer menighetssangen. Når presten taler, blir han ikke sjeldent avbrutt av å måtte svare på spørsmål fra tilhørerne.
Når en kommer til Badhair, føler en takknemlighet for det gode arbeidet som mange bidrar med i landsbyen, både i menigheten og på skolen. Det gir håp for fremtiden.