Sokneprest i Vågsbygd Blir profet i egen bygd

Tekst og bilder: Bjørg M. Nyjordet

- Jeg er en Vågsbygdgutt! Jeg er himla glad i Vågsbygd, og i menigheten, og det har jeg alltid vært.

Det svarer Erik Wessman på spørsmål om han noen gang var i tvil om han ville søke jobb der han selv bor. Han snakker med smil om munnen. I alle fall høres det sånn ut gjennom telefonen. Erik og familien bor i barndomshjemmet hans i Vågsbygd, men siden han ble ordinert i Vågsbygd kirke for tre år siden, har han hatt prestestilling i Oddernes og Justvik. Det har Jon Andreas Lauvland i Oddernes satt stor pris på.

- Erik er en veldig flott fyr og en veldig god prest. Han er vennlig, dedikert både til mennesker og menighet, sier Jon Andreas når vi ringer for å få hans vitnesbyrd om kollegaen som nå slutter.

– Og han har et utrolig godt og smittende humør, få flettet det inn også!

- Veldig mye bra. Men når irriterer han deg?
- Når han drar til Vågsbygda!, humrer Jon Andreas. Før han skynder seg å legge til: - Men jeg skjønner han veldig godt altså!

Jon Andreas var den erfarne soknepresten da Erik begynte som kapellan, men Jon Andreas foreslo snart at de bytta roller. Til tross for at Erik ikke hadde presteerfaring ettersom han ble utdannet først som voksen, fylte han ifølge Jon Andreas imponerende raskt sokneprest-rollen.

Erik selv sier at han var veldig glad for å være i Oddernes, og derfor vurderte frem og tilbake om han skulle søke Vågsbygd. Men: - Jeg har savna å være prest hos mine egne!

- Det at du har hatt oppvekst i bygda og i kirka, hvilke fordeler gir det?
- Det betyr at jeg kjenner mange folk, og vet en del om historien til bygda, på godt og vondt.

- Kan det være noen utfordringer?
- Jeg kan jo være blind for mitt eget syn på Vågsbygd, men håper at andre korrigerer meg da.

Erik var en del av NotaBene-miljøet i Vågsbygd kirke på 1990-tallet. Det var et stort kor med et stort miljø rundt. Mange unge mennesker var innom kirka i den tida. Erik blir bedt om å reflektere rundt dette:

- Jeg opplevde at jeg var en del av en bølge, i kirka, i skolelaget, med kristenrussen. Det var så mange folk! Det var mye liv og veldig mye bra som skjedde, minnes Erik. Han er opptatt av at alle skal kunne passe inn, men har i ettertid skjønt at det kanskje var noen u-uttalte regler for hvem som passet.

- Jeg tenkte ikke så mye på det da, for jeg passet inn. Men jeg har snakket med flere senere som ikke opplevde miljøet så åpent og inkluderende som jeg kanskje trodde det var. Og det er et lite paradoks, for vi var så mange! Men ikke alle kjente at de kunne være seg selv.

- Hvordan kan man skape et slikt miljø, der alle virkelig kan få kjenne at de passer inn?
- Jeg tror alle trenger å la seg utfordre på dette, og bli bevisst: Hva snakker jeg om, når jeg møter mennesker som har andre rammer for livet sitt enn det jeg har? Hvilke spørsmål stiller jeg? Hva mener jeg når jeg sier «vi». Det handler om bevissthet, om holdninger – og om språk.

- Da Menighetsbladet snakket med deg sist ved ordinasjonen for tre år siden, visste du ikke så mye om hva du gikk til. Hvordan har det vært å være prest?
- Det har vært utrolig fint! Jeg trives veldig godt med å være prest. Det rører ved noen dype strenger i meg. Jeg får anledning til å møte folk i mange ulike livssituasjoner, og jeg opplever at jeg får være med å bære frem noe meningsfylt i disse situasjonene. Dåp, begravelser og bryllup. Liv og død. Jeg har så mange fine prater med ulike mennesker! Samtidig liker jeg også å sitte alene og lese, og å forberede meg. Jeg liker at ingen uker er like!

Han liker ikke rutinearbeid, bedyrer han. Men han er visstnok meget strukturert. Kapellan i Randesund, Kristin Brandsæter Torgersen, har jobbet mange år med Erik i ulike roller knyttet til Stiftelsen Skjærgårds og barne- og ungdomsorganisasjonen Skjærgårds Live. Hun ler når hun blir bedt om si det første hun assosierer med «Erik Wessman».

- Han er… altså, han liker selv å si at han er litt «tysker i hodet». Og det er han! Han er god på det administrative, på medlemslister, på regelverk, og han har vært en veldig god samarbeidspartner for meg på det. Samtidig er han veldig engasjert, og man merker at han brenner for det han driver med.

- Hva er hans beste egenskap som arbeidskollega?
- Hjelpsom! Om det er å bygge telt eller festival-scener, eller det er å lese gjennom noe man har skrevet – han er veldig god til å sette seg inn i det og hjelpe. Han stopper opp og hjelper til, selv om han har mye å gjøre. 

Hjelpsom har Erik også vært i dette intervjuet, til å foreslå gode titler og mellomoverskrifter i artikkelen. Kontoret han nå flytter til i Vågsbygd kirke er visstnok mindre enn halvparten så stort som det han hadde i Oddernes. «Trange kår for ny sokneprest» ble foreslått som passende bildetekst om vi skulle ta bilde på kontoret. Han snakker mye, ler enda mer. Tenker høyt, legger ut og trekker tilbake. «Men det kan du ikke skrive» kunne også vært en mellomoverskrift. Han kjenner seg ellers godt igjen i kollega Kristins beskrivelse av han som «tysk» i betydningen rigid. For eksempel er han er opptatt av godt gjennomførte arrangement og liker ikke unødvendige pauser. Han forteller at han en gang «stjal» en bønn som en med-liturg skulle lest. Etter hans mening ble den ikke fremført raskt nok. Men han beklaget etterpå altså. (Menighetsbladet tror dette var ok å skrive).

Han er dessuten også ganske nerdete og synes det er gøy med sære ting. Han er en språkfjomp, etter eget sigende, og når han nå sitter og forbereder preken om «sennepsfrøet» har han selvsagt slått opp de botaniske fakta, og kan oppklare: -Sennepsfrøet er faktisk ikke et tre, som Lukas skriver, men en ettårig plante i korsblomstfamilien.

- Hva slags prest ønsker du å være?
- En raus prest.

- Hva betyr det?
- Ha, ha, ha! Erik byr – raust – på latter. – Ja, hva betyr det? Å kunne snakke med alle typer folk. En fyr med beina planta på bakken og med lave skuldre som kan snakke og le med alle slags forskjellige mennesker. 

- Har du noen visjoner for kirka, eller for Vågsbygd menighet?
- Jeg har ingen planer om å gå inn og gjøre store endringer, men bygge videre på det som er bra i menigheten. Jeg ønsker at menigheten fortsatt skal være en kirke for alle. Det som skjer i kirka skal være relevant for det livet vi lever, og kanskje røre på noen strenger som spiller dypere i våre liv. Så vil jeg formidle et budskap om en raus Gud, en Gud som omfavner hele mennesket og alle mennesker. Og så håper jeg å legge til rette for at folk finner motivasjon til å være med å gjøre omgivelsene våre litt bedre. Her ligger det mye i lignelsen Jesus fortalte om sennepsfrøet, mener Erik, det at dette aller minste frøet faktisk gir store busker.

- Vi må øve oss i å se at de små tingene vi gjør, som vi tenker er lite, faktisk kan bety mye. Det kan være store ringvirkninger av våre gode handlinger. Dette vil jeg løfte frem for alle frivillige i menigheten – det betyr utrolig mye den jobben de frivillige gjør!

- Til slutt: Hva er du mest spent på med den nye jobben?
- Det er et vanskelig spørsmål! Jeg går inn i jobben med så mange varme følelser for kirka, for staben, for de frivillige. Jeg gleder meg! Jeg er nysgjerrig på åssen det blir. Ja, mer nysgjerrig enn spent.

P.S. Etter at Erik Wessman har fått teksten til korrekturlesing, opplyser han at sennepsfrøet ikke er det minste frøet, det finnes altså mindre frø, men dette er det minste som bonden sår. Bare så det skulle være nevnt.