I Guds frie natur – Fra vinter til vår

I noen korte uker fikk vi vinter i Vågsbygd, med snø i skogen og is på vannene, og anledning til å ta fram akebrett og kjelker, ski og skøyter. Vannene i Vågsbygdskauen frøs til is, og man kunne plutselig gå tørrskodd ut til øyer og holmer mange aldri har hatt anledning til å besøke før. Det ble skuffet Hockey-baner med improviserte mål, lengre baner for de som vil går fort og langt, og mindre baner for lek og nye ferdigheter på mange av vannene rundt om. Flotte folk sjekket jevnlig tykkelsen på isen, og mange speidere ble observert mens de øvde på «trygghet på isen».

Selv fikk jeg flere turer ut på Storevann, Fiskåvann, Grimsvann og Nordtjønna, mest med ski på beina. Det er noe magisk med turer på islagte vann, særlig på kvelden og i måneskinn. Sikkerhet på isen sto alltid i høysetet, og på Fiskåvann er det viktig å være ekstra oppmerksom siden vannet er regulert.

Så kom regnet, snøen forsvant og det var meldt en grå og regnfull vinterferie. Noe som bare delvis slo til. For sola viste seg å være villig til å kjempe seg gjennom skydekke og tåke, og flere dager ble det riktig «påskestemning» ute i skogen, og varmerekord i februar.

«PÅSKETUR» TIL ØYLIHEIA
Vi var ikke redd for litt tåke og regn, men en stor, varm sol er ikke å forakte når man har tenkt seg ut. Tre ryggsekker fikk litt klær, termos, sitteplate, ved og matpakke oppi seg, og så tok vi beina fatt gjennom nabolaget og ut i skogen.

Målet var toppen av Øyliheia, og vi valgte denne gangen å gå inn fra Øvre Slettheia. Parkeringsmuligheter er det også der, men man må passe på å sette bilen slik at de som eier garasjene kommer ut og inn. Det er laget fin kjerrevei ned mot Fiskåvann, som treffer Dallonaveien inne i skogen mellom den nedre demningen og Vassåsen.

Bjørka melder om vår
Vi fulgte Dallonaveien videre innover, og kom til den store demningen som deler Fiskåvann i to. Isen var nå høyst usikker, med åpent vann innmed land og flere store råker, så tiden for å ferdes utpå den var nå helt klart over. I skogen luktet det derimot frisk varm jord og bjørka hadde fått et drag av lilla over seg – et tegn på at det snart ville komme små grønne spirer som blir til blad, og på at våren kommer i år også.

Hundre meter opp
Etter demningen endrer veien seg til sti, og nå starter stigningen. Fra vannet og opp til toppen av Øyliheia er stigningen på ganske nøyaktig hundre meter. Vi tok det rolig opp bakkene, og det var enkelte steder med is eller glatt underlag som gjorde at man måtte se hvor man tråkket. Stien deler seg flere steder, men med unntak av det nederste stikrysset med skilt til «Fiskåvannet rundt», ender alle på samme sted til slutt.

Panorama lekeplass
Da vi kom ut av skogen og nådde den første toppen åpnet landskapet seg og vi fikk panoramautsikt over Vågsbygda, skauen, byfjorden og ut over Skagerak. Vi slo oss ned ved den første bålplassen, og her hadde vi alt vi trengte. For ei som vil leke og er villig til å ta i bruk fantasien er dette en drømmeplass med små dammer, lyng, store steiner og trær å klatre i.

Påskekos til solnedgang
Bålet ble tent, matpakka funnet fram, de voksne fikk kaffe, mens den yngste nesten ikke hadde tid til å smake på kakaoen sin. Ganske fort bestemte vi at vi ikke trengte å gå noen lengre tur, vi hadde det helt ypperlig der vi var. Sola varmet godt i kinnene, bålet brant lystig og vinden førte røyken vekk fra oss. Her ble det tid både til historiefortelling, pantomiomeleker, trollmanndueller, klatretur til toppen av furua – og til den obligatoriske Kvikk Lunch’en.

Andre turgåere passerte oss begge veier i finværet, og ikke før bålet var brent ned og sola var på vei bak åsen, pakket vi sammen og tråkket oss tilbake samme vei som vi kom. Og den som hadde mest energi på veien hjem var den som hadde løpt mest rundt der oppe på toppen.

Rute: Øvre Slettheia – Dallonaveien – Øyliheia 

Tid: Det er drøye 1 km å gå til toppen, men med stigning og i delvis kupert terreng tar turen ca. 25 minutter – kanskje noe mer når man har med barn. For de som vil gå lenger er det bare å følge blåmerket sti videre innover heia, der man møter resten av løypenettet i Bjørkedalen.

Terreng: Vei/kjerrevei størstedelen av turen, tydelig sti med stigning siste del. Litt bratt noen steder mot toppen, men alternative stier får deg opp.

Turen anbefales med barn, selv de minste som kan gå selv klarer turen opp hit. For de som vil på overnattingstur er det flere fine hengekøyetrær på toppen.

Ta hensyn ved ferdsel i naturen; ta med deg søpla di (inkludert appelsinskallet!) hjem, og forlat bålplassen først når bålet er slukket. Det er ikke lov til å hogge ned friske levende trær til bålet – ei heller større tørrfuruer – men du kan sanke greiner og kvister til bålet så lenge de er døde og tørre.

God tur!