I Guds frie natur – Skriften på veggen

Høsten er en nydelig malepalett, med et fargespill som kan ta pusten fra en, og i Vågsbygdskauen kan man nyte de varme høstfargene og kjenne glede i å være ute i Guds frie natur. I både regnvær og sol er det godt å være ute,  

To turer og hjelp fra flere må til for å finne den ovennevnte skriften på veggen; et bibelord risset inn i selve fjellveggen. Begge turene tar utgangspunkt i Auglandstjønn barnehage, som er en god inngangsport til Vågsbygdskauen. Der er det vanligvis lett å parkere, men kan også nås lett på sykkel. 

På det første forsøket har jeg flott turfølge av en utholdende og motivert 9-åring. Jeg om min unge venninne spiser matpakke og drikker kakao på benkene utenfor hytta på en knaus ved Bjorstøtjønn, og får oppleve at utsikten og været skifter fra varmt solskinn til tett regn. Vi har begge glemt å ta med regntøy, men vi holder oss i varmen og holder humøret oppe med sang og prat. Vi møter et par joggere, det er alt. Vi leter og vi kikker – og vi er nærme – men akk, ikke nærme nok… 

På den andre turen – denne gangen i strålende solskinn hele veien – møter Alf Augland utenfor hytta, og vi tar en kaffe i sola. Det er kjekt å prate med han, for han vet mangt og mye om denne skauen, og kan fortelle historier langt tilbake, både de han selv har opplevd, og de han har blitt fortalt som barn og ungdom.  

Med god hjelp av Alf finner jeg endelig skriften. Den ligger langs Åges løype, like ved speiderhytta «Hotellet» til 7. Kristiansand Sjø, ikke langt fra det som kalles Godthola. Risset inn i fjellveggen står det «Herren er min hyrde» – Salme 23 – og ut fra de beretninger jeg har fått, ble dette sannsynligvis gjort av sjømannen Herman Skyldvik fra Vågsbygd som bygde hytte der, en gang like etter siste verdenskrig.  

Jeg kan forstå det om folk har gått forbi uten å legge merke til denne innskripsjonen. I en bratt sving, oppe i en liten bakke der det er murt opp med stein over en bekk, rett nedenfor speiderhytta ser man det best om man kommer nordvestfra – altså om man følger Åges løype med klokka. Det er fremdeles lesbart, men ikke så tydelig som det nok har vært en gang. Går man den andre veien er den veldig lett å overse.  

Videre tar jeg en liten omvei opp på Bjørkedalsheia, der jeg møter Torhild og Jan Kittelsen. De er de eneste jeg møter på denne turen, bortsett fra Alf, og de forteller at de ofte er på tur i Vågsbygdskauen. De liker seg veldig godt her, med fine stier og ujevnt terreng. «Mange fine oppoverbakker» sier Jan. 

Sola faller på himmelen og mens jeg tar en rast ved gapahuken «Kastellet», nærmer den seg raskt tretoppene mens glørne fra bålet ebber ut. Jeg velger å ta stien gjennom Askedalen fra krysset ved Bjorsttjønn. Denne stien er nok ganske lite brukt i forhold til «hovedveien» over Askedalsheia, og det er forståelig. Her er det både vått, glatt og til dels ganske kronglete å komme fram, så ta på gode støvler eller høye og vanntette sko. Lenger ned mot Fiskåvannet er stien tydeligere, men også her er det delvis mer utfordrende å gå enn andre steder i skauen. Likevel nyter jeg denne biten, med stillhet, skumringen og fargespillet av høst mellom trærne. 

Jeg rekker akkurat ut av skogen innen det blir behov for hodelykt, og nok en deilig dag har blitt tilbrakt i Guds frie natur. 

Rute: Auglandstjønn Barnehage – Grimsvann – Askedalsheia – Bjorstøtjønn – Godthola – «Hotellet» – Bjøkedalsheia – «Kastellet» – Askedalen – Fiskåvannskilen – Grimsvann – Auglandstjønn Barnehage.  

Tid: Ca. 6,5 km, og drøye to timer aktiv gange, men med god tid til bål, mat, prat, og utsikt flere steder, tilbrakte jeg gode fem timer i skauen. 

Terreng: God sti det meste av veien, men vått i Askedalen, og ulendt veien langs Fiskåvannet. 

Turen kan anbefales med litt store barn, med god tid og nok rast og mat. Eller med en god venn, og en god prat på veien.