Inventar i kirka: Kirkeklokkene

Inventar i kirka

Kirkeklokkene Klokkene som hver søndag sender sine malmfulle toner ut over Vågsbygd representerer videreføring av en svært lang tradisjon i den kristne kirke. I Vågsbygd kirke har vi to store klokker som er plassert i tårnet. Begge klokkene er gitt av kvinneforeningen «Kirkeklokken». Den første ble hengt opp i det lille tårnet over menighetssalen – «interimskirken» - i 1959, den andre ble montert sammen med den første i hovedtårnet over kirkerommet i 1966.

Historie

De første kristne kirker hadde ikke klokker fordi kristendommen ble ansett for statsfiendtlig. Derfor foregikk gudstjenester i private hjem og i det skjulte. Da kristendommen ble anerkjent av staten i år 313 ble det bygd kirker, men uten klokker fordi klokkeringing på denne tiden ble ansett for å være en hedensk skikk.

Tradisjonen med kirkeklokker begynte i middelalderen omkring år 500. I begynnelsen ble klokkene laget ved at en klinket sammen jernplater. Siden ble de støpt i jern. Lyden i disse klokkene var ikke spesielt vakker, så det hendte at sølvgjenstander ble blandet i legeringen for å gi mer høytid og bedre lyd.

De kirkeklokkene vi bruker i dag, er støpt i bronse, en legering av kobber og tinn. I Norge er det bare én produsent av klokker, nemlig Nauen klokkestøperi i Vestfold. Og klokkene i Vågsbygd har sitt opphav der.

De fleste kirkeklokker har inskripsjoner. De forteller ofte om hvem som skjenket dem, om støperen og årstallet. De har også et kristent budskap. Klokkene i Vågsbygd kirke har disse inskripsjonene: «Ring klokke ring over Vågsbygd ut. Kalle du til kirken og andakt med Gud» På den andre står det: «Mesteren er her og kaller på deg. Salig er de som hører Guds ord og tar vare på det».

En kirkeklokke er et musikkinstrument, og tonen må være riktig. Dette er særdeles viktig når 2 eller flere skal slå samtidig. Klangen i klokka består av toner og overtoner, med én tone som den dominerende. Etter støping og pussing kontrolleres ofte lyden av en musiker for å få fram det rette klangbildet.

I Vågsbygd kirke er de to dominerende tonene Db («dess») og B. I musikkspråket kalles forskjellen mellom disse tonene «en liten ters», og det er toner som klinger godt sammen.

Hvorfor bruker vi kirkeklokker?

Kirkerådet har bestemt reglene for bruken av kirkeklokkene. Den siste revisjonen av reglene var så sent som i 2015. Formålet med klokkeringing er sammenfattet i disse punktene: - å forkynne Guds ære - å peke oppover på samme måte som også kirketårnet og kirkespiret gjør det; - å samle Guds folk til gudstjeneste; - å kalle Guds barn til bønn og forbønn;- å minne om det evige livs mål hos Gud i himmelen.

Klokkene kan brukes på forskjellige måter. Når det ringes svinger selve klokken på sin egen aksel. Dette er den mest vanlige bruk. Når klokkene kimer slår en i rask takt med kolven mot klokkens slag-ring. Dette er for fest og høytid. Den tredje måten klokkene brukes på kalles klemting. Da slår en i langsom takt med kolven mot klokkens slag-ring. Dette er bruken ved sorg og bønn.

Det er spesielle regler for klokkeringing i forbindelse med kirkelige handlinger. I forbindelse med konfirmasjon ringes med alle klokkene eller kimes til prosesjonen er klar til å gå inn i kirkerommet. Ringingen avsluttes med tre klemt, helst med den største klokken. I forbindelse med vigsel ringes eller kimes det i ca. 5 minutter før og etter handlingen, og det kan klemtes tre ganger tre bønneslag etter velsignelsen. I forbindelse med gravferd klemtes det med den største klokken i ca. 5 minutter før seremonien starter. Det kan også klemtes mens følget går til graven, og mens kisten senkes. Det avsluttes med 3 ganger 3 slag etter velsignelsen.

Slik ringes det i Vågsbygd

Liturgisk ringing er ringing i forbindelse med kirkelige handlinger. Før søndagens høymesse ringes det tre ganger: Først fra klokka 10:00 til 10:05, så fra klokka 10:30 - 10:35 og deretter sammenringning fem minutter før gudstjenesten begynner. Sammenringing betyr at begge klokkene brukes. Under sendelsen i siste delen av gudstjenesten slås det tre ganger tre slag på klokkene i forbindelse med velsignelsen. Da kan hver enkelt be en personlig bønn, eller be om velsignelse fra Gud Fader, Guds sønn og Den hellige Ånd.Det er også tradisjon å ringe inn de store høytidene på kvelden før høytidsdagen. Da veksles det mellom å kime og å ringe i timen mellom klokka 17 og 18. I tillegg ringes/kimes det kontinuerlig timen før høymessen skal begynne på 1. juledag, 1. påskedag og 1. pinsedag.

Verdslig ringing er hvis kirkeklokkene brukes for å varsle befolkningen om mobilisering i forbindelse med krig, eller for å varsle om andre forhold som er viktige for befolkningen. Bruken av slik ringing har mindre betydning enn tidligere fordi samfunnet nå har andre virkemidler. Enkelte steder i landet har det hevet seg kritiske røster til klokkeringingen. Det blir hevdet at lyden er for høy og kan sjenere. Uvitenhet om tradisjoner og fremmedgjøring overfor kirken er nok avgjørende faktorer. Vi får håpe at vi også i fremtiden kan videreføre denne over 1000-årige tradisjonen i Norge.