Vi er ikke alene

For noen år siden jobbet jeg på sjømannskirken i Singapore. En dag kom det en mann på besøk som hadde hatt en litt lengre reisevei enn det som var normalt. Han hadde syklet til kirka. Fra Norge. Selv syntes han ikke bragden var så inni hampen masse å skryte av: Han hadde brukt et år, og med 240 aktive dager (man må jo ha litt ferie også!) blir jo det bare 100 km pr dag. Han har selvsagt rett i det, men vi gav ham nå et par poeng for innsatsen likevel, vi som satt rundt bordet sammen med ham. Jeg spurte ham om han ikke var i veldig god form. Tja, sa han, han var god på å sykle ti mil om dagen, da.

Denne syklisten dukker innimellom opp i tankene mine. Litt, selvfølgelig, fordi det tross alt er bittelitt imponerende å sykle 24000 kilometer, men mest fordi han på sin nøkterne måte bar med seg stor visdom. Hvis vi tenker på livet som en reise, består det av mange dagsetapper. Noen ligger bak oss og andre foran. Noen etapper er krevende, andre går lettere. Men det er et poeng at vi ikke planlegger for lange dagsetapper. En sykkeltur til andre siden av jorden virker uoverkommelig, men stykket opp i en daglig mengde som lar seg gjennomføre, blir turen mulig å gjennomføre. Hvis vi har blikket på det vi kan få til i dag, vil vi kanskje også klare å glede oss over det vi faktisk får til. Og så er det viktig å legge inn hviledager.

Vi nærmer oss jula. Det er tida da vi feirer det merkelige, uforståelige og vakre, at den allmektige Gud ble menneske. Han levde på jorda som en av oss. Dette er utgangspunktet for hele kirkas eksistens. Vi har en Gud som har kjent på kroppen hvilke utfordringer livet kan by på. Når Jesus sier «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.», så vet han hva det vil si å være sliten.

Ifølge Matteus, så var det dét Jesus sa til disiplene sine: Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Vi er ikke alene. Gud går med oss. På hver eneste etappe.

Erik Wessman, vikarprest